Øyets anatomi

Mye mer fasinerende enn du noen gang har tenkt

Evnen til å se verden rundt oss, er avhengig av at vi både kan registrere og tolke lysinntrykkene fra omverdenen riktig. Øyet er et imponerende instrument og selve fundamentet for synet. Men se gjør man ikke før lysimpulsene er sortert og tolket langt bak i hjernens bakhodelapp. For at du skal forstå litt mer av hva som skjer i øyet, har vi laget en liten ordbok. Denne ordboken håper vi vil gi deg en spennende innsikt i øyets anatomi.

Slik ser øyet ut:

Kammervinkelen

Kammervinkelen er vinkelen der regnbuehinnen og hornhinnen møtes. Området mellom de to hinnene, kalles for det fremre kammeret. Det er fylt med kammervann, en væske som leverer oksygen og næring til øyet. Kammervannet skiftes ut hele tiden og blir fullstendig byttet ut på rundt fire timer. Dreneringen av kammervannet skjer i kammervinkelen.

Hornhinnen

Hornhinnen (latin: cornea) er den fremre gjennomsiktige delen av øyet. Hornhinnen er “øyets vindu mot omverdenen”. Hornhinnen har sensitive nerver for å beskytte øyet og synet vårt. Berøring og annen ytre påvirkning vil utløse en umiddelbar refleks som lukker øyelokket. For å se klart må lyset brytes til fokus på netthinnen. Hornhinnen står for ca 2/3 av lysets brytning i øyet, resten står linsen for. Hornhinnens brytning er fast eller definitiv, mens linsens brytning kan endres ved at linsen endrer form. Hvis lysbrytningen i øyet er «for sterk», gir det nærsynthet (latin: myopi), og en for svak brytning gir langsynthet (latin hyperopi). Ulik krumning i ulike retninger på hornhinnen kalles skjeve hornhinner. Skjeve hornhinner, som nærsynthet og langsynthet, korrigeres med briller, linser eller en øyelaser-behandling.

Linsen

Linsen ligger rett bak regnbuehinnen og har verken nerver eller blodkar. Den får næring fra kammervannet. Linsens oppgave er sammen med hornhinnen å bryte lyset til netthinnen, og å endre fokus fra avstand til nært. Linsen er festet med tynne tråder i strålelegemet (latin: corpus ciliare). Når vi fokuserer for å se på nært hold, endres linsens form ved at den ringformede muskelen i strålelegemet (ciliarmuskelen) spennes slik at trekket fra trådene blir redusert, og linsen får en rundere form.

Dette gir sterkere lysbrytende flater (kalles akkomodasjon). Evnen til å akkomodere avtar med alderen når linsen mister sin elastisitet. Dette medfører at man får behov for lesebriller for å se på nært hold. Med økende alder reduseres også linsens klarhet, og mange utvikler etter hvert grå stær som er synstap som følge av uklar linse. Begge deler, både at linsen mister elastisitet og økende grad av uklar linse, er naturlige aldersendringer som de aller fleste vil oppleve før eller siden. En linseoperasjon kan erstatte vår egen naturlige linse med en ny klar linse med flere fokus, slik at man kan se godt på ulike avstander igjen.

Pupillen

Pupillen er lysåpningen i øyets regnbuehinne (latin: iris). Pupillen fungerer ganske likt som blendingsåpningen på et kamera, og justerer mengden av lys som trenger inn i øyet. Hos mennesker og mange dyr (men få fisker!), tilpasses størrelsen på pupillen til lysnivået, ved hjelp av refleksmessige sammentrekninger og utvidelser av regnbuehinnen. Endringene i pupillens størrelse kalles pupillær refleks. I dagslys har menneskenes pupille en diameter på cirka 1,5 millimeter, i svakt lys økes diameteren til ca. 8 millimeter. Pupillstørrelsen kan også påvirkes av medisiner, alkohol, narkotika eller til og med følelser som forelskelse. Da holder endorfinene i blodet pupillen stor. Pupillen ser sort ut, siden det meste av lyset som treffer pupillen absorberes av vev i det indre øyet.

Regnbuehinnen

Regnbuehinnen (latin: iris), er en anatomisk struktur i øyet som alle virveldyr, inkludert mennesker, er utstyrt med. Regnbuehinnen er en ringmuskel som justerer pupillens størrelse avhengig av omgivelsenes lysintensitet. Regnbuehinnen gir også øyets farge. Fargen bestemmes av hvor mye pigment som finnes i vevet.

Netthinnen

Netthinnen (latin: retina) er et tynt lag av celler som dekker øyebunnen, og er det vevet der synsinntrykkene våre oppstår. Netthinnen inneholder rundt 130 millioner sanseceller. Når lys treffer disse cellene, oppstår nerveimpulser. Disse impulsene ledes via synsnerven til synssenteret i hjernens bakhodelapp, som bearbeider og tolker informasjonen vi ser. Netthinnens lyssensitive celler kalles fotoreceptorer, og hovedsakelig har vi to typer som kalles staver og tapper. Stavene er mest lyssensitive og benyttes ved mørkesyn, men de kan ikke skille ulike farger. Tappene brukes i gode lysforhold og gir fargesyn. De nervesignalene som skapes i receptorcellene, gjennomgår en kompleks behandling av netthinnens øvrige nerveceller. Netthinnen er ikke bare en passiv detektor av lys, men har en viktig rolle i tolkningen av synsinntrykk – den visuelle perceptionen. I løpet av fosterutviklingen skapes både netthinnen og synsnerven som utvekster fra hjernen. Netthinnens nett av blodkar er unikt for hvert enkelt menneske, og kan bli brukt for å identifisere mennesker.

Glasslegemet

Glasslegemet (latin: corpus vitreum) er en gjennomsiktig gelelignende masse som fyller rommet mellom linsen og netthinnen. Glasslegemet består for det meste av vann, men inneholder også fibre og immunceller (fagocytter). Det er vanlig at det oppstår uklarheter i glasslegemet. Disse skyldes som regel aldersbetingede endringer i som gjør at vevet ”klumper seg”. Disse uregelmessighetene kaster skygge på netthinnen og ses som flyvende ”fluer”, flekker eller tråder/spindelvev og kalles for floaters (muscae volitantes). Dette er helt ufarlig. Floaters kan også skyldes blødninger eller andre tilstander i øyet som trenger nærmere utredning og eventuelt behandling.

Gule flekken

Den gule flekken er et lite område på netthinnen som representerer skarpsynet/sentralsynet vårt. Det er hit objektet du ser på avbildes når du ser ”rett på det”. I den gule flekken står synsreceptorene tettere enn andre steder på netthinnen. Jo tettere nervecellene står, jo mer detaljert kan vi se. Her er det kun tapper (farge-receptorer) og ingen staver (mørkesyns-receptorer). Når du ser på stjernehimmelen, kan du se litt til siden for en liten stjerne og se den bedre, fordi stjernen da blir observert av en mindre sentral del av netthinnen som inneholder staver som er mer sensitive i lav belysning.

Blinde flekken

Den blinde flekken (latin: optic papilla), er det området i øyets netthinne hvor synscellenes nervefibre samles i synsnerven (kranialnerve II, opticus). Synsnerven leder synsinformasjon til hjernen. Som det fremgår av navnet, ser man ikke noe i dette området av netthinnen. Ved en synsfeltundersøkelse fremstår dette området som blindt og det benyttes derfor som fikseringspunkt ved slike øyemedisinske undersøkelser.

Synsnerven

Synsnerven (latin: nervus opticus), er den nerven som overfører visuell informasjon fra netthinnen til hjernen. Det går en synsnerve ut fra hvert øye, dvs. vi har totalt to synsnerver. Synsnerven betegnes som den andre kranialnerven (hjernenerve). Synsnerven skapes av axoner fra nervecellene i netthinnen. Hver synsnerve inneholder omtrent 1 000 000 nervefibrer. Nerven går fra netthinnen ut fra øyets bakre pol, via synsnervekrysningen (chiasma), og videre til et område i hjernen kalt thalamus. Her dannes synapser med nye nerveceller, synsinntrykkene blir sortert og sendes videre til synssenteret i bakhodelappen hvor tolkningen av synsinntrykkene skjer. I synsnervekrysningene blir nervetråder fra høyre og venstre netthinnedel fra de to øynene samlet, og krysset til hver sin side. Ikke alle nervefibrene ender i thalamus. Noen fibre tar en annen vei etter synsnervekrysningen, og inngår i refleksbuer som bidrar til øyebevegelser, regulering av pupillediameteren og akkomodasjon. En liten bunt av nerveceller følger en egen vei for å formidle informasjon om lys og mørke til de nevrale regioner som regulerer kroppens døgnrytme, inkludert søvnmønsteret.