Den gule flekken

Den gule flekken, eller makula som det heter på latin, er et lite område i midten av netthinnen. I dette området sitter synscellene tettere enn ellers på netthinnen, og den typen av synsceller som gir farge- og detaljsyn (tapper) er dominerende. Det er den gule flekken som er ansvarlig for sentralsynet ditt.

Gule flekken (makula) er det området på netthinnen med ekstra mange synsceller, der du ser skarpest.

Området sentralt i den gule flekken kalles fovea, og er en liten grop der vår absolutt høyeste synsskarphet ligger. Ved hjelp av fovea kan vi se virkelig små objekt, som gjør at vi for eksempel kan lese liten skrift.

Gule flekken – et lite men viktig område

Den gule flekken er kun et par millimeter stor, men er en svært viktig komponent for synet, fordi det er her skarpsynet sitter. Fordi synscellene står så tett her, kan man også registrere forskjeller i lysimpulser fra objekt som står svært nær hverandre og som faller på dette området. I tillegg er halvparten av all informasjon som synsnerven overfører fra netthinnen til hjernen fra dette området. Hele resten av netthinnen er representert av den andre halvparten av nervefibrene. Dette gjør at du kan se små detaljer og dermed utføre aktiviteter som for eksempel lesing. Uten gule flekken ville alt se tåkete og uklart ut, hvilket gjør at sykdommer som rammer dette området er svært alvorlige.

Hvorfor kalles det den gule flekk?

I den gule flekken finnes det som navnet tilsier gule pigmenter, to typer såkalte karotenoider, lutein og zeaxanthin. Disse absorberer overskudd av blått og UV lys, og fungerer som en naturlig «solbrille». Kosttilskudd av disse karotenoidene har vist å kunne beskytte mot visse typer av makuladegenerasjon.

Forandringer i gule flekken

Med alderen kan det oppstå forandringer i den gule flekken. Dersom forandringene blir for store, kan det påvirke synet. Da har man blitt rammet av en øyesykdom som heter aldersrelatert makuladegenerasjon (aldersforandringer i gule flekken). Symptomene på dette kan komme plutselig, men oftest har sykdommen et langsomt forløp, med gradvis forverring av synsskarpheten. Det er det sentrale synet som rammes, mens perifersynet forblir intakt. Derfor blir man aldri helt blind av makualdegenerasjon, selv ikke ved et langt fremskredet sykdomstilfelle.