Akkurat Nå: Undersøkelse kun 10 kr. Book din tid i dag!

Vår første arbeidsdag

Carmencita lager frokost, og så tuter bussen utenfor. På første arbeidsdag skal vi være i en by som heter San Pedro Mashauat. Den ligger cirka 40 minutter fra byen vi bor i. Det bor ca 45 000 mennesker i byen, de fleste av dem bønder. Dagslønnen er i snitt 5 USD og befolkningen spiser kort og godt det de odler selv. Sånn er det bare. Det slynger seg en enorm kø rundt kommunsehuset i San Pedro Mashauat. Alle venter på å få gjort en synsundersøkelse. Vi regner grovt og raskt ut at det dreier seg om rundt 400 mennesker i køen. De som har råd til det, betaler 1 USD for undersøkelsen og briller tilsammen. De som ikke har råd, trenger ikke betale. Inntektene Vision For All får fra dette, går til å betale vertsfamilien for mat og husrom og andre nødvendigheter som arbeidsgruppen trenger under reisen.

Før vi setter i gang selve arbeidet, blir vi bedt om å komme ut og hilse på borgermesteren Carlos Ramos. Etter at vi har hils på han, setter vi i gang å jobbe. Tempoet er høyt, menneskene er glade og fornøyde og vi rekker å dele ut massevis av briller – helt til vi innser at vi begynner å gå tom for briller. Majoriteten av brillene ble jo sittende fast i tollen når vi kom, og det hadde ikke løst seg før vi måtte forlate flyplassen ankomstnatten. For å løse det umiddelbare problemet her i denne byen akkurat denne dagen, beslutter vi at vi gjør synsundersøkelse på alle sammen og har vi ikke flere briller som passer den enkelte, så er de velkomne tilbake dagen etter og plukke opp riktige briller da – uten å måtte stå timesvis i kø på nytt. Den prosessen fungerte fint, helt til det kom ut en 90 åring av køen.

At han kommer helt alene er uvanlig. Alle eldre kommer sammen med noen som tar vare på de. Men det gjorde ikke han her karen. Han er nesten blind på det ene øyet og han trenger veldig sterke bifokale briller (briller som har ulik styrke i ett og samme glass) som vi ikke har akkurat da. Når jeg ber han komme tilbake dagen etter, blir han veldig lei seg. Han forklarer at han er helt alene og savner en familie som kan hjelpe han. Siden han har store vansker for å gå, kan han ikke komme seg tilbake dagen etter. Alt han forteller meg, skjærer rett i hjertet mitt og mannens situasjon kjennes helt hjelpeløs. Etter at jeg har pratet med optiker Maja, så finner vi en løsning for han der han får flere par briller med ulike styrker som han kan veksle mellom. Når han setter på seg brillene en etter en og vi ber han lese ulike rader på synstavlen, bryter han plutselig inn og sier at han kan se! Mission completed, og følelsen som oppstår når man ser noen bli så glade som han, er helt uvurderelig.