Det høres kanskje litt rart ut, men faktum er at når du reiser hjem fra operasjonen så trenger du ikke å ta med deg de gamle brillene dine.
Det eneste du skal fokusere på er altså å nyte din nyvunne frihet, i trygg forvissing om at dine gamle briller blir tatt godt vare på fordi de skal glede andre.
Sammen med organisasjonen Vision for All har vi i Memira gjort vårt beste for å gi syns-undersøkelser og briller til de som selv ikke har muligheten til å betale for dem.
De siste årene har det tatt oss til flere byer i El Salvador, og på årets reise var det hele 6.000 brillepar som fikk nye eiere.
Jobben starter imidlertid i god tid før avreise: Alle brillene blir stelt og reparert av Memiras optikere før avreisen starter. Brillene skal jo være i god stand og må være behørig merket, slik at overleveringen i El Salvador skal gå så smidig som mulig.
Målet er altså å dele ut flest mulig briller på turene våre, og da er det jo godt å si at vi pleier å lykkes – selv om ikke alt alltid går på skinner.
Men ikke ta vårt ord på det. Les heller dagboken fra årets reise, en dagbok ført i pennen av optiker Ann Charlotte Lindberg fra Memira Stockholm og klinikkansvarlig Marlene Ehrs fra Memira i Lund.
Etter en 29 timers lang reise kom vi fram med nesten 6.000 briller i kofferten.
Både bagasje og briller kom vel frem, med unntak av 10 kolli som stod fast i tollen. Akkurat det var litt krise, men vi ble heldigvis lovet at vi skulle få alt utlevert dagen etterpå.
Siden San Salvador blir sett på som en farlig by etter mørkets frembrudd, ble vi eskortert av bevæpnede vakter fra flyplassen og helt frem til der vi skulle bo. Men de var heldigvis ikke de eneste som møtte oss.
På flyplassen kom det også en delegasjon fra veldedighetsorganisasjonen Madre Cria, og det ble vi glade for. Madre Cria jobber med veldedighet og opplæring, blant annet om hygiene, tilgang til rent vann, sosiale samfunnsmessige spørsmål, utdannelse, og så videre. Prosjektene deres finansieres helt og holdent fra ulike fond hvor de har blitt tilegnet finansielle midler.
Med Madre Cria ved vår side ville det bli enklere å komme i kontakt med de rette instansene i de byene vi skal besøke.
Men først måtte vi altså komme fram til overnattingsstedet vårt. Vi skulle bo hjemme hos familien Hernandez Lopez, i området San Pedro Nonualco – cirka en times kjøring fra flyplassen.
Det var derfor en sliten, men spent gjeng som kom fram til målet – midt på natten.
Alle brillene på plass.
Den første dagen går med til nødvendig akklimatisering etter reisen, men mens vi sov var heldigvis alle de savnede brillene blitt levert.
Det betyr at vi følger planen om å dele ut over 6.000 briIler.
En spasertur til den lokale byen avslørte som forventet at dette er langt unna hva vi er vant til hjemmefra: Plankeskur til hus og elendige veier, samtidig som man også har alt man trenger: Skoler, barnehager, mange kirker, og utallige små «hull i veggen» hvor man kan kjøpe alt mellom himmel og jord.
Siden vi er langt utenfor den klassiske turistløypa blir vi naturligvis beglodd mens vi går, men det er en del av sjarmen.
Etter lunch reiste vi til en litt større by, Zacatecoluca, som er hovedstaden i provinsen ”La Paz”. Der besøkte vi en ”supermercado” og småhandlet litt. Men mat trenger vi ikke tenke på. Den jobben besørger nemlig vertsfamilien vår til det fulle.
…………kan vi konstantere at den første arbeidsdagen var en stor suksess.
Det var en spent gjeng som ankom dagens mål San Pedro Masahuat, der borgermesteren Carlos Ramos geleidet oss opp på en scene før han både takket og velsignet oss for at vi hadde kommet til El Salvador. Ja, til og med TV var der og filmet.
Det skal ikke legges skjul på at det var en uvant opplevelse – spesielt når nasjonalsangene ble spilt. Den lange køen av folk som ventet på synsundersøkelse og briller ga oss likevel en påminnelse om at vi hadde en viktig jobb å gjøre.
Totalt gjorde vi hele 454 synsundersøkelser og delte ut cirka 600 briller denne første dagen!
Hardt arbeid ja, men med kyss, klapp, klem og flere velsignelser fra takknemlige mottagere var det en stor opplevelse.
Metodene vi jobber etter i El Salvador skiller seg naturlig nok fra hvordan det gjøres hjemme.
Vi har en prøvekoffert med glassflipper i ulike styrker som vi benytter for å finne frem til styrken. Hver undersøkelse tar minimum 2 til 3 minutter, noen ganger lenger avhengig av kompleksiteten i synsfeilen til den enkelte.
Basert på disse målingene deler vi så ut de brillene som passer best.
Av og til opplever vi at de vi har undersøkt, ikke er fornøyd med brillene vi har valgt for dem. Enten at de ikke ser helt godt med dem eller at selve innfatningen ikke faller helt i smak.
Da tester vi på nytt og sjekker om målingene har vært litt feil, eller vi leter frem en brille med annen type innfatning, og vips, så ser de bra og er vel fornøyd med sin nye brille både av praktiske og estetiske grunner!
Klokken er nå 20:00, og styrtregnet mot blikktaket gjør det nesten umulig å prate med hverandre. For en sliten, men fornøyd gjeng spiller det likevel liten rolle.
Vi har nemlig hatt en god arbeidsdag i dag også. Det startet med den samme prosedyren som dagen før, med velkomsttale, velsignelse og nasjonalsanger, og køen var omtrent like lang.
Totalt undersøkte vi 462 personer og delte ut rundt 600 briller i dag også!
Det er vi fornøyd med, men opplevelsen setter også varige spor.
Med så mange fattige som ikke har råd til å kjøpe egne briller, blir vi nemlig møtt med en utrolig takknemlighet.
Vi benytter derfor muligheten til å sende en varm takk til alle der hjemme som har levert inn brillene sine: Dere skal vite at de her virkelig kommer til nytte.
Selv må vi imidlertid passe på så vi har energi og briller nok til de siste arbeidsdagene, så kvelden ble kort.
Etter to intense arbeidsdager, ble det tid til hvile og mingling.
Borgermesteren Carlos Ramos har invitert oss til et strandhotell for avslapping og hvile.
Det ble en deilig dag.
Vi satt og nøt stillheten og utsikten over havet fra en deilig strand-restaurant. Havet var herlig med deilig temperatur og akkurat passe bølger til å svømme og leke litt i.
På mandagen endte vi opp med 338 undersøkelser, men også det er et tall vi er godt fornøyd med.
Som vanlig var det veldig varmt mens vi jobbet, så det gjorde seg godt med en dusj hjemme i huset etter endt arbeidsdag. Dusjen i huset har bare en kran og bare kaldt vann.
Det er litt uvant i starten, men egentlig fantastisk deilig etter en lang arbeidsdag. Det er uansett lett å konstatere at vi har ekstremt høy standard hjemme i Norden.
Ting vi tar for gitt, som for eksempel at vi kan drikke vann direkte fra springen, at vi har både kaldt og varmt vann, og at man kan skylle ned på toalettet finnes ganske enkelt ikke her.
På badet her i huset er det for eksempel ett stort kar som er fylt med vann. Fra det karet tar man vann når man skal skylle ned etter seg på toalettet, og selvsagt kaster man ikke papir i toalettet.
Rett som det er kommer det ikke vann ut av kranene i hele tatt og da bruker man karvannet også når man dusjer. Enkelt altså, men det fungerer. Og det er det viktigste.
Siden vi hadde en 2 timers bilreise til dagens reisemål Concepcion Bartes, måtte vi starte tidligere enn vanlig.
Vi gjennomførte likevel totalt 300 undersøkelser denne dagen, og merker nå at arbeidsrutinene våre begynner å sitte.
Det å jobbe mer effektivt gjør i praksis at vi får en jevnere arbeidsflyt selv om trykket er jevnt fordelt utover arbeidsdagen. Det er bra for oss, og bra for mottakerne.
Ellers merker vi at Concepcion Bartes ikke er en like fattig by som de andre stedene vi har besøkt. Her bryr de seg derfor litt mer om hvordan innfatningen ser ut.
Den eldste i dag var en mann på 90 år som bare hadde ett fungerende øye. Hans eneste ønske var å kunne lese bibelen, og det klarte vi å løse med et par +6.00 briller.
Han ble SÅ glad! Og da er vel flere ord egentlig overflødige.
Den andre dagen i Concepcion Bartes var vi ferdig rett etter lunsj.
Etter å ha surret alle kartongene med briller fast på biltaket, reiste vi derfor hjem til huset og vertsfamilien vår for å nyte en rolig ettermiddag.
Det satte spesielt vertsfamiliens 10 år gamle datter Johanita stor pris på. For henne er jo vi spennende folk fra ”langtvekkistan”, og for Johanna er det en god mulighet til å øve på engelsk, samtidig som vi får trent på vår spansk.
Vertsfamilien forøvrig består av Carmencita, hennes foreldre, datteren hennes Yoana, Yoanas mann Hugo og lille Johanita. Carmencitas har forøvrig en datter til som bor i USA. Mannen til Yoana kan ikke reise tilbake til El Salvador fordi han har besøkt USA illegalt. Han er «bundet» der borte, men heldigvis har han jobb og han får sendt penger hjem til familien i El Salvador.
Huset vi bor i er på cirka 120 kvadratmeter. Alt på en etasje, men med veranda rundt hele huset.
Huset er bygget av store betongblokker og blikktak, og det er ikke noe ekstra isolasjon eller tapet, bare de samme murveggene innvendig som utvendig. Og med en tung ståldør som ytterdør.
Oppholdsrommet har en åpen planløsning, samt tre soverom og to bad; hvorav det ene badet er avstengt. Vi er altså seks personer som deler på ett bad.
Det er ikke akkurat slik vi er vant til hjemme, men det er bare slik det er her borte, så vi blir raskt vant med det.
Den åpne løsningen i oppholdsrommet har et spisebord i forlengelsen av kjøkkendelen. Det er ingen skap eller skuffer på kjøkkenet, bare en gammel slitt gasskomfyr og et litt slitent kjøleskap. Her er det naturlig nok funksjon som står øverst på prioriteringslisten.
Tomten er forøvrig innrammet med et høyt stakittgjerde og en stor, høy port. Det vokser mais rett ved huset vårt, og selve hagen er stor og likner mest av alt på en jungel. Vi innrømmer glatt at vi ikke har turt bevege oss noe særlig der på grunn av frykten for skumle småkryp. Man vet jo aldri hva som beveger seg i buskene, så vi har følt oss tryggere på verandaen.
Vår skepsis for dyrelivet ble ikke mindre av å finne en skorpion under skjorten min. Marlene hadde sett den på toalettet midt på natten, og i morges dukket den altså opp blant mine klær.
Vel, det gjorde oss i hvert fall våkne!
I dag gjorde vi synsundersøkelser i «vår” egen by, der vi holdt hus hjemme hos borgermester Sergio.
Han hadde tatt bort møblene slik at vi kunne holde til i oppholdsrommet i huset hans, mens garasjen ble brukt til venterom.
Etter at vi var ferdig med jobben denne dagen, fikk vi en liten omvisning på kakao-plantasjen hans, der vi også fikk smake på kakaobønner.
Selve kakaoplanten så forøvrig helt annerledes ut enn hva vi hadde forestilt oss. Det var et hvitt, mykt slimaktig skall som dekket hver bønne inne i selve planten når man delte planten. Dette myke skallet smakte ganske søtt, men skal vi være ærlige satte vi nok mest pris på appelsinene fra appelsintreet.
Etter å ha gjennomført over 2.100 undersøkelser tok vi en siste sjekk i vår egen «hjemby».
Og til det er det bare en ting å si: Selv om innbyggerne i byen kaller oss for “gringos”, er det med en positiv undertone.
Alle er rett og slett utrolig vennlige mot oss, noe som gjør dette til en sann opplevelse.
Vi besøkte også Madre Cria for å få en presentasjon av hva de gjør for samfunnet her borte. Etter å ha blitt plukket opp og plassert på lasteplanet på en pick-up, ble vi kjørt over oppover i fjellet etter frokosten.
Målet var å besøke to familier som Madre Cria har hjulpet med vannforsyning.
Det finnes nemlig ikke rennende vann der disse familiene bor. I stedet samler man opp regnvann i store sisterner og renser det slik at man kan drikke vannet. Det er altså dette opplegget Madre Cria har hjulpet til med.
I den første familien bodde blant annet en 35 år gammel mann som sitter i rullestol. Han hadde blitt lam etter å ha falt ned fra en kokospalme mens han høstet kokosnøtter. Etter å ha omskolert seg til å bli snekker, lagde han nå ulike møbler som senger, bord og stoler.
Han jobbet primært på bestilling, og bruker for eksempel rundt fire uker på å lage en seng helt ferdig. Med tanke på at han stort sett bare hadde helt enkle verktøy, må vi si at han klarte å trylle fram imponerende flotte møbler.
Etter en presentasjon på Madre Crias kontor reiste vi til stranden, Costa del Sol.
Med skandinaviske øyne ser det kanskje ut som et vindskadet Nikki Beach, men for å være i El Salvador er dette svært luksuriøst. Det var uansett en merkelig kontrast mot det vi hadde opplevd på formiddagen.
Så da tok vi helt fri
Vi bad derfor sjåføren vår om å kjøre oss til San Salvador for litt sightseeing. Vi rakk dessverre bare en rask titt i de mest sentrale delene, men kan likevel bekrefte at El Salvador er et utrolig fascinerende land.
Og det er spesielt menneskene som imponerer oss: En ting er at du ser folk over alt, men de selger også alt mellom himmel og jord.
Langs veiene kan man for eksempel kjøpe chips, vann, frukt, grønnsaker, kjøtt, hengekøyer, ja også møbler.
Etter lunch besøkte vi et marked og deretter reiste vi til Parque Nacional El Boqueron og tittet på vulkanen. Det var utrolig mektig det også.
Vi spiste middag i nærheten på et superluksussted med en fantastisk utsikt over San Salvador og fjellene rundt. Og ja: Etter å ha hatt en diett bestående av eggerøre, bønner og stekte bananer skal vi innrømme at det var godt med en deilig kjøttbit, bakte poteter med hvitløkssmør.
Byen Cuyutitan ligger cirka 50 minutter med bil fra der vi bor, og ryktene hadde allerede kommet før oss: Det satt nemlig mellom 400 og 500 mennesker og ventet når vi kom!
Også her måtte vi gå gjennom den sedvanlige hilsnings-seremonien med nasjonalsanger og den lokale borgermesteren før vi kom igang. Stemningen var likevel upåklagelig, så vi gledet oss til å komme igang.
Totalt gjennomførte vi cirka 450 undersøkelser denne dagen, og det må vi si oss fornøyd med.
Det å kunne hjelpe andre på denne måten er kanskje slitsomt, men det gir oss også utrolige opplevelser som må fordøyes.
Jeg tror derfor jeg prater for alle når jeg sier at bilturen hjem ble en stund for ettertanke. En ting er at de to familiene vi besøkte oppe i fjellene gjorde inntrykk, men også gleden over å få lov til å være med på denne reisen er stor.
Selv om vi ikke spiser frokost før 07:30, våkner jeg vanligvis rundt 5-tiden. Jeg har pleid å stå opp da, lage meg en kopp kaffe og bare dingle litt i hengekøyen før alle andre våkner i huset.
Spør du meg er det den aller beste tiden på dagen.
Nest siste arbeidsdag foregikk i byen San Luis Talpa, der vi også gjennomførte svært mange undersøkelser til innbyggernes store glede
I dag var vi i en liten by som heter San Miguel Nonualco, og der ble vi ferdige allerede rundt 13:00. Etter det spiste vi en deilig lunsj og reiste hjem til huset for å forberede kveldens fiesta.
I tillegg til vår vertsfamilie inviterte vi folk vi hadde jobbet sammen med i løpet av våre uker her borte. Det gjorde at vi endte opp med rundt 30 personer, der det ble servert en klassisk “flygende Jakob”.
Det var en suksessfull fiesta.
En ekstra kul overraskelse til oss, var at det kom et lokalt Mariachi-band og spilte.
De underholdt oss i et par timer med trompeter, strengeinstrumenter av ulike slag og tåredryppende spanske kjærlighetssanger.
Det var ganske enkelt en opplevelse.
Dagen startet med en retur til den første byen vi besøkte, slik at vi fikk fullført det vi ikke rakk den dagen.
Så kom den tunge avskjeden med vår vertsfamilie, Hernandez-Lopes. Det var trist å ta farvel med dem, spesielt med Carmencita som strigråt, noe som også fikk våre tårer til å komme frem.
Alle i hele familen hadde tatt så utrolig godt vare på oss, så vi har virkelig satt stor pris på varmen og gjestfriheten fra dem.
Det er ikke lett å oppsummere El Salvador uten å bli rørt.
Vi er rett og slett svært glade for at vi fikk muligheten til å bli med på denne reisen. Det å selv oppleve takknemligheten fra de som aldri har hatt briller før, gjør nemlig noe med en.
Vi har faktisk aldri opplevd så mye følelser med gråt, kyss, klapp, klem og ikke minst velsignelse som på denne reisen.
Noe av det som slo oss på reisen var hvor tilsynelatende lykkelige folk var, til tross for deres mangel på materielle ting. Det gir en ettertanke til vårt liv her hjemme, hvor det ofte kommer frem at vi ikke har det særlig bra selv med all vår materielle velstand. Folket i El Salvador er rett og slett flinkere til å leve i nuet og nyte det de har, mens vi hele tiden strever etter mer.
Det er likevel ikke bare lett å komme hjem til hverdagen etter en slik reise, og de fleste vil nok bruke litt tid på å fordøye inntrykkene.
Uansett er det fantastisk at vi selv har fått oppleve hvor viktig det er å samle inn briller fra våre kunder.
Det er klart at det er mye jobb som skal til bare å samle de inn, rense og reparere alt, men dere skal vite at den verdien det har for mottagerne her nede er helt ubetalelig.
Vi sier derfor takk til alle Memiras kunder som legger igjen sine briller etter operasjonen, takk til Memira, og takk til Vision for All for den fantastiske jobben som gjøres.
Se oversikt over ledige timer hos din nærmeste klinikk
Eller bestill time via telefon på 23 96 03 92
5 ting å glede seg til etter en øyelaseroperasjon Vi har spurt våre pasienter hva som har vært den største endringen i livet deres etter…
Vår erfarne og velutdannede team har utført over 500 000 øyeoperasjoner. Vi er her for å hjelpe deg på reisen mot klarere syn og et…
Fire grunner til leamus i øyet Opplever du av og til at øyelokket ditt hopper eller vibrerer litt? Her er fire mulige årsaker til disse…
