Pappablogger Johannes Maxweller – min synsfeil

Jeg var åtte år når jeg fikk mine første briller. Jeg husker fortsatt godt at mamma og jeg reiste til optikeren etter at læreren min hadde fortalt at jeg ikke kunne se hva hun skrev på tavlen inne på klasserommet.

Jeg var både spent og nervøs på veien til optikeren. Det viste seg at jeg faktisk så veldig dårlig og optikeren var overrasket over at jeg overhode hadde kunne lære meg å lese. Etter undersøkelsen fikk jeg velge brilleinnfatning helt selv. Dette var på det glade 80-tallet og moten var store brune, runde innfatninger. Slike ble det til meg også!

Glassene var tykke som colabunner og jeg kjente ikke igjen meg selv i speilen. Men det var en stor befrielse å kunne se klart for aller første gang i livet. Jeg kunne faktisk se små detaljer som jeg ikke ante hvordan var. Jeg fanget blant annet stor interesse for maur, mygg og andre små insekter. Noe jeg aldri hadde sett tidligere.

Første dag på skolen med mine nye briller. Dagen jeg trodde skulle bli såå bra. Endelig skulle jeg klare å følge med på undervisningen som foregikk oppe på tavlen, og nå og rekke opp hånden samtidig med alle andre klassekameratene, og ikke være noen etternøler lenger. Jeg skulle få vise de som ertet meg at jeg slett ikke var så treg og dum i hodet som de påstod, jeg hadde jo bare ikke sett noe tidligere. Det var det som var problemet mitt. De skulle bare få se, jeg skulle vise dem!

Brillene mine som jeg var så stolt over og tenkte skulle bli min revansj, ble i stedet raskt min største bekymring og frykt. Det tok ikke mange stegene inn i gangen på skolen før de slemme kommentarene haglet over meg. Fra den dagen kjente jeg meg alltid stygg og ubekvem med brillene på. Når jeg ble 15 år, skulle alt bli så mye lettere, for jeg var da gammel nok til å kunne bruke kontaktlinser. Linsene var veldig dyre på den tiden, men jeg klarte overtale foreldrene mine til å kjøpe det til meg. Fra den dagen bar jeg kontaktlinser stort sett hver eneste dag i nesten 20 år. Det er lang tid og alle disse årene medfører en solid erfaring med linser på både godt og vondt. Du kan bare nevne en hvilken som helst utfordring med linser, jeg har helt sikkert opplevd det. Allerede på starten av linsebruken, ble det ganske tydelig at man trenger sette av ekstra tid på morgenen og kvelden når man bruker linser. Dette er tid som en morgentrøtt person som meg, helst vil bruke i sengen. Siden synsfeilen min ble værre og værre for hvert år, kunne jeg ikke leve normalt uten linser. Dette resulterte i at jeg alltid var avhengig av å ha med meg ett ekstra par briller hvor enn jeg gikk, på grunn av risikoen for å miste en linse. Når jeg overnattet hos kompiser, var det alltid litt ekstra strevsomt å styre med linsene samt måtte bruke brillene på kvelden for å få nødvendig linsehvile. Egentlig var nok ikke linser noe særlig bra alternativ for meg. Jeg trivdes aldri helt med dem. Syntes de klødde og jeg ble raskt irritert i øynene av dem. Jeg tror jeg har vært innom og prøvd alle forskjellige linsemerker som finnes på markedet i disse 20 årene. Jeg har prøvd meg både på døgnlinser, dagslinser og månedslinser. Men fant aldri den perfekte løsningen med noe av det. Jeg flyttet utenlands etter gymnaset og startet jobbe som reiseleder. Da startet utfordringene mine på alvor. Å måtte bruke linser ble faktisk et stort irritasjonsmoment i hverdagen. Flyreiser med tørr luft og trøtte øyne, var en stor plage. Å være på stranden var alltid et problem . Linser og sandstrand er ikke noen bra kombo. Ikke briller heller for den saks skyld. Til eldre jeg ble, forsøkte jeg alternere med briller, men vi ble aldri noen spesielt gode kompiser. Alle som har forsøkt å trene med briller, vet godt at det ikke fungerer særlig bra. For ikke å snakke om alle røykfylte nattklubber som jeg har besøkt med linser i mine tørre, mysende øyne. Partydødare uten like, helt klart!

Lange arbeidsdager med linser var heller aldri bra for øynene mine. Jeg var kort og godt tvungen til å gjøre noe drastisk med problemet!

Og hva som skjedde videre skal du få høre mer om  i senere innlegg fra meg.

Johannes Maxweller er en av Nordens største pappabloggere. Han skriver om sitt dagligliv med små barn, reiser, jobbkabaler og alt som skal gå i hop for å skape seg en så bra hverdag som overhode mulig. En artig blogg med muligens litt nye og annerledes vinklinger enn hva vi er vant til å se på blogger.