Del 4: Gjesteblogger Emil Holmström

Verden gjennom Fannys øyne.

I dag tok jeg en kaffe med Fanny Fridén, en venninne av meg som allerede har behandlet synsfeilen sin. Vi møttes på en av mine favorittkafeer i Midsommarkransen med det passende navnet ”Et Skafferi”. Min tanke var å få vite litt mer av henne hvordan hun opplevde øyeoperasjonen – var det så mystisk som jeg trodde? Hvordan hadde hun opplevd hele reisen?  Fanny er 26 år gammel og bor i Aspudden sør for Stockholm sammen med kjæresten sin. Det som er så fint med Fanny, er at hun allerede har gjennomført sin synskorrigering hos Memira for litt mer enn ett år siden, så jeg tenker at i løpet av dette lille året etter operasjonen, må hun ha gjort seg god nok erfaring med effekten av den til at hun kan gi meg solid og troverdig input. Fanny er en meget sporty jente som ror, sykler terrengsykkel og hopper i fallskjerm blant mye annet.

Fortell meg om din relasjon til briller!

– Jeg fikk briller i elleveårsalderen. Etter bare noen få måneder, gikk jeg over til linser. Men selv det kan være trøblete. Når man sykler blir det vinddrag og da blir man tørr i øynene av linsene. Og når man er ute og ror, er det ikke til å unngå og få vann i øynene. Det blir mye blunking, noe som er strevsomt og ikke så bra spesielt under konkurranser.

Men du jobber til hverdags som selger. Der kan det vel ikke ha vært noe problem med brillene?

– Jo, tro det eller ei. Jeg sitter mye ved PC’en. Man blir ganske tørr i øynene av bare å stirre inn i  en skjerm. Optikeren min anbefalte meg at jeg også burde anskaffe meg terminalbriller, men jeg vet ikke hvor bra det rådet var…

Så hverken briller eller linser var suksess for deg. Men behandling kan kan jo også være et meget stort steg. Hva var det du gikk rundt og lurte på  før operasjonen? Jeg er litt inne i den prosessen selv akkurat nå. 

– Det var ikke så dramatisk. Jeg fikk svar på alle spørsmålene mine på undersøkelsen.  Og det var mange spørsmål, kan du tro (haha). Men først og fremst handlet det om hvor lang tid tilhelingen ville ta slik at jeg kunne fortsette med treningen min. Jeg ville jo ikke miste for mye av treningsplanen, vet du.  Jeg fikk vite at man kan blitt litt lyssensitiv i starten.

Hvordan gikk det med lyssensitiviteten da?

– Jeg opplevde det mest i mørkret, da spredte lyset seg litt samt at mørkeseende ble litt dårligere i starten, men bare rett etter operasjonen. I dag er det også helt fint og nesten bedre enn det jeg hadde like før jeg opererte meg. 

Fortell om selve behandlingen.

– Det var lite ekkelt i starten. Du vet hvordan det er når noen andre pirker deg i øynene. Selv om jeg hadde fått alt forklart godt for meg i forkant, så er det helt annerledes når man ligger der. Jeg tror jeg spente meg mye, men “stresset” gikk fort over, bare noen få sekunder. For det går ikke an å være stresset særlig lenge, siden selve ingrepet er jo over på null komma svisj.

Hva hende etterpå?

– Kjæresten min var snill og hentet meg. Men det som var aller heftigeste, var at selv om jeg var lyssensitiv så så jeg skarpt allerede da, den første dagen! Det er helt rått å oppleve! Så husker jeg også godt opplevelsen av å våkne morgenen etter operasjonen og kunne se bra med en gang jeg åpnet øynene. Det var skikkelig wow kan du tenke deg. 

Det høres jo helt fantastisk ut. Kan du si noe  om hvordan du opplevde oppfølgingen etterpå?

– Ja jeg var tilbake på kontroll etterpå. En uke etter behandlingen eller så. Deretter var jeg inne på flere kontroller som var godt planlagt i  løpet av det første året, så  jeg følte meg vel i varetatt på en godt planlagt måte. Men den første uken etter operasjonen, ringte jeg faktisk flere ganger tilbake til klinikken. Du vet, man kan lett bli litt usikker; når tid er beste tidspunkt for øyedråpene, hvordan er det å sove med øyebeskyttelsen, hvor mye dråper skal jeg ta, hva gjør jeg med pusset i øynene…..slikt måtte jeg få svar på mens jeg opplevde det, og var vanskelig å kunne vite på forhånd at jeg skulle kunne lure på slikt.

Hva var din sterkeste opplevelse etter at du fikk synet tilbake?

– Jeg husker spesielt en hendelse, rett etter at jeg kom hjem. Jeg tittet ut fra balkongen bare for å se hvor langt jeg kunne se. Og da så jeg trærne i horisonten mye skarpere og klarere enn jeg noen gang hadde gjort med brillene mine. Sånne ting skjer faktisk hele veien. Nylig var jeg i Afrika og skulle dykke i et svømmebasseng, jeg som ikke har dykket på flere år! Plutselig var ikke det noe problem lenger. Herlig! 

Det høres jo bare helt rått ut, selv for en landkrabbe som meg. Har du noe annet du synes jeg bør vite nå når jeg går rundt og lurer på om jeg skal operere meg? 

– Gjør en undersøkelse, det er en god og helt nødvendig start. Først etter den får du vite om du i hele tatt kan operere deg. Det er nemlig ikke sikkert, bare så du vet. Ikke utsett denne undersøkelsen, for  da utsetter du bare i så fall en  eventuell operasjon også. Jeg har en annen venn av meg som gikk og tenkte på  kanskje å  gjøre en undersøkelse i mange, mange år. Når han så tok steget, og deretter gjorde operasjonen, så gikk han og irriterte seg for at han ikke hadde gjort det for mange år siden. Han følte han hadde surret bort minst 10 år med unødvendig styr med briller og linser.

Takk skal du ha Fanny, for praten og hyggelig kaffestund. Det høres ut som jeg bare skal hoppe i det og gjøre en undersøkelse! 

Nå har jeg booket undersøkelsen min. Jeg kommer tilbake i løpet av kort tid med en utførlig rapport om hvordan det gikk. 

 

Emil Holmström har brukt briller i  29 år, jobber som copywriter, forelser og forfattere. Bosatt i idylliske Midsommarkransen utenfor Stockholm.