Ubehaget sitter mest i hodet

Idéen om å få gjort en øyeoperasjon, har egentlig eksistert i hodet mitt i mange år, og med hånden på hjertet, så har jeg vært skrekkslagen når denne muligheten har dukket opp. Men allerede ved min første undersøkelse, så kunne jeg jo kjenne på følelsene at jeg var hos noen kompetente mennesker som virkelig visste hva dette gikk ut på. Sett i bakspeilet trekker jeg nå bare på bakspeilet over den skrekken jeg hadde, for det viste seg jo att dette var mye enklere enn å gå til tannlegen. Tro det eller ei!

Ubehaget sitter mest i hodet

På dagen for øyelaserbehandlingen kommer jeg inn på klinikken og blir møtt av en søt og veldig hyggelig sykepleier som drypper øynene med noen bedøvende dråper. Mens jeg sitter og venter på min tur, er det en annen person som blir ropt inn til sin operasjon. Derfor, mens jeg sitter der og føler på at bedøvelsen gjør sitt, så venter jeg faktisk på å høre skrik og skrål fra den stakkars mannen som er inne på operasjonsstuen. Men jeg hører ikke noe i hele tatt. Og 10 minutter etterpå, kommer han ut. Og så sier han til meg: ”Jeg kan se”. Og så tenker jeg: ”Det var bra, det da”.

Og så blir det min tur. Jeg kommer inn og møter kirurgen. Setter meg i stolen og skjelver faktisk litt, fordi jeg synes dette er litt ”out of the box” for min del. Hvis jeg skal forklare operasjonen min sånn helt kort, så er det fire runder hvor det er litt ubehagelig – men ikke vondt, og hver runde tar 10 sekunder. Det mest ubehagelige det er altså ens eget hode.  Ti minutter etter at jeg har lagt meg i stolen på laserstuen, så ble jeg fulgt ut igjen, og fikk at vite at jeg skulle sette meg ned og slappe av med lukkede øyne i ca. 30 minutter. Jeg fikk en skål med godis……den fikk jeg jo selvsagt  kost meg med alt som var i den i løpet av denne lille halvtimen. Deretter var jeg ferdig, og kunne gå hjem igjen.

Nå som superhelt

Det er jo bare fullstendig vanvittig at man kan gå inn til Memira, og halvannen time etterpå gå ut derfra og  kunne se verden for første gang – helt klart og skarpt. Altså jeg er rett og slett ”mind blown over” hvor villt det er. Å få operert øynene mine, det er uten tvil den største gaven jeg har gitt til meg selv og mitt hverdagsliv.  Jeg har hele tiden vært bevisst på at jeg ikke så så godt. Veien fra å få en idé til å få den ut i livet er bare blitt kortere fordi jeg slipper å måtte huske å pakke med solbrillene med styrke, jeg skal ikke passe på å ha med øyedråper for tørre slitte ”linseøyne”. Jeg trenger rett og slett ikke ha med meg noen ting i hele tall. Kort og godt bare heelt genialt.

Og så var det helt fantastisk å komme inn på kontroll tren måneder etter operasjonen til en endelig sjekk av øynene og synet.  Da fikk jeg kirurgens dom over resultatet, og det var ikke bare at synet var blitt bra!

Mitt syn i dag, er 136 % av et normalt syn. Altså jeg er blitt en superhelt. Jeg ser bedre enn et normalt menneske. Det er helt vanvittig!

Det som er villest er at jeg faktisk går og glemmer at jeg noen gang har sett dårlig. Her forleden åpnet jeg en skuff i garderoben min, og der ligger det  to grå esker som jeg helt har glemt. Hva er dette?!” Det var mine kontaktlinser! Jeg hadde faktisk helt glemt at de tidligere har vært en del av livet mitt, og akkurat det er jo den beste dokumentasjon på at denne operasjonen har vært en brakende suksess.