Les Bjørn Erik sin sterke historie – “Når jeg tør, så tør du!”

Da armene ble for korte og Bjørn Erik ble avhengig av lesebriller, lengtet han tilbake til en hverdag uten briller og linser. Linsebytte forandret alt! Han har fått en del av livet sitt tilbake.

Veien frem til en linsebytteoperasjon

“Jeg var livredd!”, er det første Bjørn Erik sier når han skal fortelle om tiden før linsebytteoperasjonen.

-Helt siden armene ble for korte og jeg ble avhengig av lesebriller har jeg ønsket meg tilbake til en hverdag uten briller. Jeg har brukt alt for mye penger på briller som bare forsvinner.

-For noen år siden forsøkte jeg linser, men utfordringen var at jeg aldri klarte å sette de på selv. Jobben min gjør at jeg veksler mellom å stå foran en PC-skjerm og daglige møter med mine kollegar, enten på kontoret eller om bord i våre fly. Det å hele tiden måtte ta brillen av og på, ble veldig forstyrrende, og det er selvsagt krise når jeg kommer på kontoret og oppdager at brillene ligger hjemme.

Operasjonsdagen

 - Jeg må innrømme at jeg var veldig skeptisk til linsebytteoperasjonen, og det er kun med bakgrunn i frykt. Jeg er hverken glad i leger eller tannleger, og tanken på at noen skulle inn på øynene mine var skremmende.

-Jeg tok første undersøkelse hos Memira for over et år siden, og jeg ble så dårlig bare med tanken på at noen skulle inn på øynene mine. Angsten tok meg, så jeg bestemte meg for å vente.

-Etter enda et år med briller, og utallige samtaler med venner og bekjente som har gjennomført samme operasjon, bestemte jeg meg for å gjennomføre synskirurgi! Jeg bestilte ny time for undersøkelse, og ba om å få operasjon så raskt som mulig etter undersøkelsen.

-Jeg fikk super hjelp av Memira, og de tilrettela slik at jeg fikk reservert operasjonen den dagen jeg opprinnelig skulle til undersøkelse. Etter undersøkelsen passet jeg på å holde meg opptatt for å unngå å få for mye tid til å tenke på operasjonen.

-Operasjonsdagen kom og med god hjelp fra helsepersonellet var jeg rolig helt til jeg satt i operasjonsstolen, og ble beskymret for at jeg ikke skulle klare å fullføre. Når de var ferdig med det første øyet ble operasjonsstolen hevet opp, og jeg skal ærlig innrømme at jeg følte meg svimmel. Jeg fikk super hjelp og spørsmål om jeg ville vente med neste øye eller fortsette. Jeg fikk et glass appelsinjuice og med ei god hånd å holde i følte jeg meg mye bedre. Før jeg visste ordet av det, var de ferdige med det andre øyet.

-Det gikk som en drøm! Det var kun min egen angst som var smertefull, selve linsebytteoperasjonen kjente jeg overhodet ikke noe til.