Surferen Peter Sahlberg har det så mye enklere nå!

Tenk deg å stå på surfebrettet langt til havs, du klør deg i øyet og vipps er linsen borte. Hva gjør du da ?
Jo, du tenker at nå må jeg få løst dette synsproblemet mitt en gang for alle.

Peter Sahlberg driver to spennende reiselivsbedrifter; Surfeakademiet som lærer svensker å surfe, over hele verden og hele året rundt, samt nystartede Yogaakademiet som tilbyr reiser med yoga og meditasjon på agendaen. Utover dette, reiser også Peter på egenhånd mye gjennom hele året, på jakt etter den endeløse sommeren og den perfekte bølgen.

”For 20 år siden reiste jeg og kompisen min Jens til Hawaii. Jeg ble igjen der i fire år for å studere journalistikk samt lære meg å surfe. Det mediale bildet av surfing, har siden 80-tallet vært ganske så skjevt – pumpede adrenalinstinne machokiser som surfer på farlige rev og jager haier. Dette stemmer like dårlig som alle andre fordommer og stereotyper. Surfing er noe som alle kan gjøre så lenge man vil ha det hyggelig og gøy. På Hawaii er surfing en rotfestet tradisjon og noe som forener familie og venner på tvers av generasjoner – og akkurat det bildet, er det vi ønsker å ta videre til våre kunder. Jens og jeg startet Surfeakademiet i 2006, og sammen med alle våre fantastiske instruktører, har vil lært over 10.000 personer å surfe.

Siden jeg jobber med min pasjon, lever jeg et utrolig aktivt liv der jeg er fysisk aktiv hver eneste dag. Når jeg ikke surfer, så svømmer, løper eller gjør jeg yoga. Jeg har vært nærsynt siden jeg var 15 år, med -3,25 samt ganske så vesentlige skjeve hornhinner. Med andre ord har jeg vært avhengig av både briller og linser for å kunne leve det livet jeg ønsker. Når jeg mistet linsene – noe som lett kan skje når man er fysisk aktiv – så ble jeg ”halvblind”. Bare det at jeg visste det kunne skje, medførte at jeg ble mer forsiktig under aktiviteter, og synsfeilen hemmet meg faktisk betydelig når jeg spesielt surfet i store bølger. Dette var noe jeg selvsagt ikke syntes noe særlig om, og derfor bestemte jeg meg for å finne ut om jeg kunne gjøre en operasjon for å bli kvitt synsfeilen min. På undersøkelsen hos Memira, ble det konkludert at jeg kunne gjøre en LASEK-operasjon. Jeg følte en stor tillit til både optikeren og legen, som igjen var avgjørende for min beslutning om å gjennomføre operasjonen. Jeg var selvsagt veldig spent i timene like før inngrepet, spesielt siden jeg hadde hørt ulike erfaringer fra flere personer. Noen syntes det gjorde vondt, mens andre syntes det var helt og holdent smertefritt. Når det man hører spriker så vidt, gjør man seg noen tanker selv også, men jeg kan bare understreke at for min del så gikk selve operasjonen overraskende fort og smidig. Et par timer etter selve inngrepet, satt jeg nesten bare og ventet på smerten og andre reaksjoner jeg kunne forvente meg, og de kom. Det sved utrolig og jeg følte meg litt skral. Derfor begynte jeg å lure på om det var noe som hadde gått galt under inngrepet, om jeg brukte de bedøvende dråpene på rett vis eller hva var det – eller skulle det bare virkelig gjøre så vondt? Siden jeg funderte på dette, var det godt å ha telefonnummeret til klinikken slik at jeg kunne sjekke av at alt var i hh til forventningene, og at ikke noe var galt. Jeg hadde jo også blitt informert på forhånd at en LASEK operasjon som jeg gjorde, ville innebære rundt en liten uke med smerte og svie, så strengt tatt var alt helt som det skulle. Men dette med ubehag og svie er ikke alltid så lett og entydig å forholde seg til, det er så individuelt så. Etter noen dager var smerten borte, og etter to måneder følte jeg at jeg så i HD.

Nå nesten ett år etter operasjonen, har jeg faktisk nesten problemer med å huske igjen hvordan hverdagen var før; trøbbelet med linser som er borte eller gjenglemte briller. En sånn magisk frihet – det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke gjorde operasjonen tidligere!